Tegn og symptomer

Tegn og symptomer

Å oppdage tegn på vold eller overgrep mot barn krever kunnskap, empati og oppmerksomhet. Når barn blir utsatt for fysisk vold, kan det noen ganger etterlate synlige spor på kroppen som sår, blåmerker, brannskader, hevelser eller til og med brudd. Men det er viktig å huske at ikke alle skader er tegn på vold.

Barn er nysgjerrige og lekne, og små uhell er en naturlig del av deres hverdag. Samtidig er det vårt ansvar å se de skadene som ikke kan forklares av normal lek – de skadene som bærer med seg en historie barnet ikke selv har vanskeligheter med å fortelle. 

Vi må våge å se det usagte. 
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress gir oss noen viktige råd som kan hjelpe oss å avdekke det skjulte: 

  • Skader som ikke gir mening. Når et barns alder, utvikling eller skadens omfang gjør det usannsynlig at skaden er selvpåført, må vi stille spørsmål. 
  • Forklaringer som skurrer. Hvis historiene om hvordan skaden skjedde virker usannsynlige eller endres fra gang til gang, kan det være grunn til bekymring. 
  • Blåmerker på uvanlige steder. Spesielt blåmerker på kinn, hals, rygg, mage eller bak ørene kan være tegn på vold. 
  • Andre tegn på overgrep. Skader i underlivet, merker på innsiden av lårene, lukt fra barnet, dårlig hygiene, dårlig tannhelse eller ødelagte klær kan være varseltegn på at barnet er utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep. 

Når magefølelsen sier at noe ikke stemmer, må vi handle. 

Når vi er bekymret for et barn, skal vi aldri bære den alene. Dette er ikke noe vi skal takle på egen hånd. Del bekymringen med nærmeste leder og teamet rundt barnet. Ha lav terskel for å kontakte offentlige instanser som barnevernet, Statens barnehus eller politiet. Du kan ta opp saken anonymt i første omgang og få råd og veiledning om hvordan du best kan gå videre. 

Som barnehageansatt har du meldeplikt og avvergingsplikt 

Vi står sammen i dette ansvaret. 

Barn som opplever omsorgssvikt eller overgrep, trenger voksne som våger å se, våger å spørre og våger å bry seg. Din bekymring kan være det første steget mot å gi et barn en tryggere fremtid.