(Dette debattinnlegget er først publisert i Dagens Næringsliv.)
I regjeringens perspektivmelding som nylig ble presentert, konkluderes det med at de viktigste faktorene for positiv utvikling i økonomien og familielivet fra 1980 frem til i dag har vært inntektsvekst, en eksplosjon innen høyere utdanning, mer likestilling – og full barnehagedekning.
En av de aller viktigste driverne for den positive utviklingen har vært kvinners mulighet til å ta utdanning og delta i yrkeslivet på samme vilkår som menn, og at inntektsgapet mellom kvinner og menn gradvis har blitt mindre.
Dette ville ikke vært mulig uten full barnehagedekning. Og private barnehager har vært avgjørende for at vi nå har plass til alle barn. Private leverer minst like god kvalitet som kommunale barnehager, men til en betydelig lavere kostnad for samfunnet. De har fornøyde ansatte og fornøyde foreldre. De bidrar til et yrende mangfold av tilbud og innhold.
I 2021 er det lett å ta alt det positive som barnehagene bidrar til som en selvfølge. Men det er det ikke.
Ved årtusenårsskiftet var underskuddet på barnehageplasser stort, og Øystein Djupedal (SV) og Siv Jensen (Frp) tok initiativet til barnehagereformen. Et bredt politisk forlik førte til at offentlige og private barnehager ble likebehandlet, det ble innført samordnet kommunalt opptak, og makspris ble innført. Byggingen av barnehager nærmest eksploderte – og nesten to av tre nye barnehager ble åpnet i privat regi.
Barnehagereformen fungerte i tråd med intensjonene. I 2001 var det kun seks av ti barn i alderen 1-5 år som hadde et barnehagetilbud. Allerede i 2012 gikk mer enn ni av ti barn i barnehage. Nå går i praksis alle barn i førskolealder i barnehage.
Dette er bra for barna. Dette er bra for familiene. Og dette er bra for samfunnet.
Ifølge Agenda Kaupang har samfunnet i løpet av perioden 2008 til 2018 spart 25,7 milliarder kroner på å la private drive barnehager. Og Utdanningsdirektoratets foreldreundersøkelse, blant mer enn 127.000 barnehageforeldre, viser at foreldre med barn i private barnehager er litt mer fornøyde enn foreldre til barn i offentlige barnehager. Alle andre kjente foreldreundersøkelser fra 2009 og frem til i dag viser det samme.
Denne positive utviklingen ønsker politikere i Rødt og SV å reversere, under dekke av at det offentlige er bedre skikket til å drive barnehager enn det private er. Mange private aktører driver kun for profitt, hevdes det.
Standpunktet bygger på en ideologisk vrangforestilling som på sikt kan føre til at barna våre får et dårligere tilbud, og at norske familiers hverdag påvirkes negativt.
Så er standpunktet også i strid med opinionens oppfatning av virkeligheten.
Nylig gjennomførte analysebyrået YouGov en landsrepresentativ undersøkelse på vegne av PBL. Denne viste at nordmenn ønsker en kombinasjon av kommunale og private barnehager, og at en høy andel av befolkningen er positive til private barnehager og de verdier de skaper:
- Mer enn dobbelt så mange er positive som negative til private barnehager.
- Nesten seks av ti svarte at de mener det er viktig med både private og offentlige barnehager.
- Og dobbelt så mange mener det er greit at private barnehager selv må få bestemme hvordan eventuelle overskudd disponeres, som dem som er negative til dette.
De fleste forstår at private barnehager er tjent med å drive med overskudd. Dette er avgjørende for å kunne gi et godt tilbud til barna, drive faglig utvikling og å sikre arbeidsplasser.
Så er også realiteten at drift av private barnehager ikke er så lukrativt som enkelte ynder å hevde. I 2019 gikk mer enn én av tre private barnehager med underskudd. I gjennomsnitt hadde de private barnehagene et årsresultat på 2,2 prosent. Resultatet er lavere enn gjennomsnittlig driftsresultat i norske kommuner. Og ingen snakker om superprofitt i norsk kommuneøkonomi.
Norske barn og familier fortjener en faktabasert barnehagedebatt som handler om hvordan vi skal få høyere og jevnere kvalitet i alle barnehager. Barnehagene skal bidra til å gi alle barn en best mulig start på livet, og også gi barnefamiliene muligheten til å leve livene slik de gjerne vil. Da kan vi ikke ha en debatt bygget på ideologi.
Det ville vært en god start å anerkjenne hvilken betydning full barnehagedekning har hatt for samfunnsutviklingen og norske kvinner de siste tiårene, slik regjeringens perspektivmelding fremhever.
Og vi må forstå at vi ikke med åpne øyne kan gå inn for å snu denne utviklingen.
Samfunnet sparer et beløp tilsvarende hva det koster å lønne 3.000 sykepleiere på å bruke private barnehager. Og på kjøpet får barnefamiliene et rikere og mer mangfoldig tilbud enn om sektoren hadde vært kommunalt ensrettet.
Vi er på vei inn i en fremtid der vi må bruke ressursene enda smartere enn i dag. Da er det en dårlig idé å bygge ned velfungerende barnehager i den delen av sektoren som gir mest velferd for skattepengene.
Kanskje vi heller bør spørre oss hva andre deler av velferdssamfunnet kan lære av suksessen i barnehagesektoren, nå når utfordringene frem mot 2060 rykker stadig nærmere?