Så langt det er mulig, bør foreldre kunne avgjøre hvilken barnehage de vil levere sine barn til. Dette er det flere grunner til.
Det handler ikke minst om at foreldre som skal ut i jobb igjen etter endt fødselspermisjon, skal være trygge på at de får gi sine barn det barnehagetilbudet som best imøtekommer deres barns behov og familiens ønsker.
En viss konkurranse barnehager imellom bidrar i tillegg til at alle barnehager må strekke seg lengre for å få fylt plassene. Dette bidrar til innovasjon og et større mangfold i tilbudene. Det er bra for barna, for familiene, for de ansatte og for samfunnet som helhet.
Gode barnehager er viktige for barns trygghet og utvikling. Kvaliteten og oppfølgingen barna får i barnehagene er viktig for at de skal få leke, delta i sosialt samspill og utvikle seg.
Regjeringen ønsker en mangfoldig barnehagesektor. Det innebærer at det skal være rom for barnehageeiere med ulik størrelse og eierform og med ulike pedagogiske profiler på barnehagene. Dette bidrar til kvalitetsutvikling, lokal tilpassing og viktig valgfrihet for familiene.
Selv om kvalitets- og mangfoldsmodellen gir økt kommunal styring med private barnehager, er utgangspunktet for modellen at kommunen ikke i større grad enn i dagens system skal kunne gripe inn i foreldrenes valg av barnehageplass for sine barn.
Dette er tydeligvis befolkningen enig i.
En opinionsundersøkelse gjennomført av YouGov våren 2021 viser at 78 prosent av respondentene mener barnas foreldre skal avgjøre hvilken barnehage barna skal gå i. Kun 11 prosent mener kommunen familien bor i bør avgjøre hvilken barnehage barna skal gå i. I gruppen respondenter med små barn er det 86 prosent som svarer at de mener foreldre bør avgjøre hvilken barnehage barna skal gå i.
I det politiske ordskiftet er det i en del sammenhenger ytret et ønske om at lokalpolitikerne bør ha myndighet til å styre kapasiteten i barnehagetilbudet i større grad enn i dag. Argumentene går ut på at kommunen bør ha politisk styring over barnehagetilbudet som helhet, ikke bare de kommunale barnehagene.
Tankegangen synes å være at hvis kommunen kan bestemme seg for å gi tilskudd til færre plasser i private barnehager, vil det bli balanse mellom den private og kommunale delen av sektoren. Dette gjennom at flere foreldre må søke om plass i kommunale barnehager, enten de vil det eller ikke.
Velferdstjenesteutvalget har på bakgrunn av ønsket om økt politisk styring blant annet foreslått at kommuner skal kunne tidsbegrense hvor lenge en godkjent privat barnehage har rett på tilskudd.
En slik regelverksendring er PBL kritisk til. Det vil føre til et dårligere tilbud, totalt sett. Og det vil svekke barnas og foreldrenes rettigheter.
At konsekvensen av dette er en viss overdekning av barnehageplasser, er etter PBLs mening positivt. Det gir foreldre større muligheter til å velge den barnehagen de mener passer best for deres barn og deres livssituasjon. Det gir småbarnsfamilier en reell mulighet til å flytte på seg uten å frykte at de ikke får barnehageplass der de kommer. Og det gir både private og kommunale barnehager et signal om at de kontinuerlig må utvikle et bedre tilbud for å bli foretrukket.
Ettersom private barnehager bare får tilskudd for det antall barn de til enhver tid har, vil ledige plasser i private barnehager uansett ikke ha noen kostnad for kommunen. Og hvis de kommunale barnehagene gir det barnehagetilbudet som foreldrene etterspør, så vil de få fylt opp de plassene de har.